Sunday, July 9, 2017

dag 9

det verste er at du ikke føles ekte lenger. at jeg ikke forstår om du var ekte. dette kommer av at alt gikk for fort, for fint de siste ukene, jeg bestemte meg for en gangs skyld å ikke tenke, bare være, nyte, i stedet for å tenke, tenke over hva jeg følte, og nå som du er borte og jeg har all verdens tid til å tenke, tenker jeg på hvem du er, om du er ekte, om du er virkelig, om du var virkelig, om du skal være virkelig igjen. Dette går forbi mitt behov for bekreftelse, dette handler om noe annet, men jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke om det er nødvendig at jeg finner ut av det, men dette er det jeg føler og det er ikke OK, og det er ikke greit å måtte vente 17 dager til, 17 flere dager på å glemme deg, 17 flere dager på å finne ut av at du ikke egentlig eksisterer, ikke har eksistert, skal eksistere igjen noensinne. 

dag 8


Han reiser bort i fire uker, etter å ha gjort meg forelska, etter å ha gjort meg lykkelig i sitt selskap, og det hele føles ut som en straff eller en vits. Uten at hele verden skal, eller må, eller bør handle om meg, forstår jeg ikke hva han så for seg da han dro, eller ved å la meg ha det bra alle de gangene han bare åpnet opp døra og lot meg komme inn, slippe til, skitne til en dyr sofa han er glad i, de gangene han lagde mat til oss og ventet til jeg hadde spist ferdig, for jeg er den som spiser sakte, selv om jeg ville spise fort, for hans del, for vår del, fordi det å spise tok vekk tid fra oss, hvor vi heller kunne sitte og se på hverandre.

Dagen før han dro ble jeg lei meg, skikkelig lei meg for at han skulle dra, men han sa han ikke var borte ennå, og jeg følte at jeg ikke fikk lov til å være lei meg, og jeg visste at dette ville skje, at jeg ville bli ensom, alene, forlatt, selv om han ville sagt at han ikke har forlatt meg, men fy faen, er du klar over hvilket liv jeg har levd og hvor til helvete alt har gått, det føles ut som en practical joke å være forelska i deg, at du er forelska i meg, jeg mener herregud, er du klar over at det aller meste i livet mitt har gått sykt dårlig, så ofte, og det var liksom det jeg hadde forventet, at resten av livet skulle bli et mayhem eller helt texas, en katastrofe, og så kom du inn i livet mitt og gjorde meg glad, og så sinnsykt rolig, og så har du tatt det vekk, tatt deg vekk på en fuckings seilbåt og hva faen var det du forventa, annet enn at jeg skulle begynne å hate deg for å ha gjort livet mitt til en fuckings vits – en sånn jente som sitter i oslo venter på en fyr, igjen.

Sunday, July 2, 2017

dag 2

jeg våkner opp og kjenner armene dine rundt meg. men du er ikke her. så kommer jeg på at du ligger og sover i en seilbåt. jeg er helt sikker på at du kan høre fuglekvitter og bølgeskvulp fra der du ligger, du har det helt sikkert veldig bra akkurat nå, jeg håper i hvert fall det, at vugginga kjennes som en god klem, at den minner deg om å være i mine armer.

Friday, June 23, 2017

hei 2017


og nå, syns verdens fineste fyr at jeg er den fineste i hans liv, og alt er godt, vi er sånne som krangler med alle rundt oss bortsett fra med hverandre, vil bare gi kysse. han sier han blir salig rundt meg, jeg sier jeg blir rolig av han, det var derfor jeg likte ham, det var derfor jeg ville være rundt ham

han likte meg allerede etter andre forelesning sammen. vi gikk på tretten forelesninger sammen. jeg hadde kanskje ikke gått på mer enn to av dem, hvis det ikke hadde vært for de pausene og t-bane-turene tilbake fra blindern, for helt siden jeg møtte ham har sola skint der hvor han er, og jeg sa det til ham, at sola skinner der hvor han går, og han smilte, han ble ikke klein.

Friday, June 2, 2017

veldig bra

jeg har:

hatt min første eksamen på juss-studiet
han jeg liker liker meg også
han jeg liker liker meg faktisk skikkelig godt
han jeg liker gir de beste kyssene 
romanen jeg har skrevet gis ut denne høsten

Tuesday, May 2, 2017

henlagt

for et år sida anmeldte jeg en sovevoldtekt, sammen med tre andre jenter som har opplevd å bli voldtatt på forskjellige måter av samme person.

idag fikk jeg beskjed om at saken er henlagt. 

der står det:

'siktede forklarer at han ikke kan huske å ha hatt seksuell omgang med fornærmede på det aktuelle tidspunkt.'

jeg orker ikke å snakke med noen om dette idag. men jeg trengte bare å fortelle det til noen andre som kommer til å forstå at det er urettferdig, ikke at den blir henlagt, men at de skal fortelle meg at den blir henlagt fordi han ikke husker at det har skjedd.


Sunday, April 16, 2017

nr 2

jeg er en sånn jente som har lyst til å brenne ned hele livet hver gang jeg blir redd.

og det gjør meg redd de gangene jeg tenker at du ikke liker meg.

og jeg blir redd av det inn i hodet mitt som prøver å overbevise meg om at jeg må slutte å være glad i deg, fordi jeg blir altfor altfor redd av å ikke vite hva du tenker.

nr 1


Can't take my eyes off you

Jeg har tatt på deg en gang. Jeg tok deg på skulderen, og du vek unna, og jeg lovte meg selv at jeg aldri skal ta på deg igjen, i hvert fall ikke først, du kan få ta så mye på meg som du vil, hvis du vil det.

Vi går hjem sammen hver dag, og jeg føler vi aldri får fullført samtalene vi har, at vi alltid må gå før vi er ferdige, du vil at vi skal drikke te sammen og vi må gå fordi du skal på jobb, fordi jeg skal på skolen, løse oppgaver, men jeg fullfører samtalene med deg i hodet, på sms, sender deg snaps, sier 'takk for idag', 'god natt, vi sees imorra'.

Jeg likte deg ikke engang for noen måneder siden. 'For en arrogant mann'. 'Ingen menn skal få oppmerksomhet av meg når de ikke vil ha den,' tenkte jeg. Og så plutselig, fra å aldri se hverandre, gikk vi til å se hverandre nesten hver dag.

Jeg får masse sommerfugler i magen av å være rundt deg. Du sender meg masse lange blikk. Jeg blir glad hver gang jeg får lov til å fange de blikkene, jeg er den som snur meg først, når det blir litt for mye. 

Så om kveldene, når jeg legger meg, har jeg følt at du har tatt på meg, og at jeg har tatt på deg, selv om vi ikke har gjort det, men det er noe med de sommerfuglene og de lange blikkene, jeg kjenner dem hele tida.

Men vet du, jeg er så glad for at vi ikke ligger sammen. Jeg blir så nevrotisk av å ligge med noen. Jeg tror de hater meg etterpå. Jeg tror ikke du hater meg, ikke ennå, kanskje snart, kanskje du innser at jeg er koko, at du ikke orker, jeg vet ikke – det er alltid så mye ved meg man kan bli sliten av, har jeg tenkt.

Men jeg er så betatt, og jeg veit du også er det, og til sommeren, når vi er ferdig å skulle se hverandre hver tirsdag, fordi da har vi ikke lenger forelesninger samme, da skal jeg samle sammen nok mot til å be deg ut på date. 

Thursday, February 9, 2017

unnskyld

jeg kjenner deg ikke så godt en gang, men jeg er helt sikker på at du er den eneste som kunne ha tatt vekk denne klumpen i magen.

Friday, November 25, 2016

(beklager for at jeg bruker denne bloggen som en huskeliste, men jeg vet ikke hvor jeg har lagt almanakken min)

søndag:
ha rene klær til jobb
lage plakat til event

mandag:
møte med olga, mm-møte

onsdag:
møte monica
sitte barnevakt

torsdag:
filmkveld

fredag:

lørdag: jobbe på konserten

Saturday, November 19, 2016

while in venice

huskeliste

bakverk på det jødiske bakeriet

da vinci-museum

finne ut av hva gabrielli standwirth-stedet er

finne italiensk bakverk som smaker godt





booke til støttekonsert (søndag)
 - skrive mail til venue
- finne 1-2 band som kan spille
- auksjon?? lotteri?? hvordan samle inn mest mulig cash?
-
skrive jobbsøknad (sommerjobb). (mandag)
skrive mail til ber. om nynazisme 101 for teenagers (mandag)
lese bøker
begynne å lage setlist til spillejobb (FINNE NY MUSIKK) (tirsdag)




skrive ferdig bok



Sunday, November 6, 2016

Jeg vil du skal holde meg tilbake og dekke for øynene mine, bare i noen minutter - jeg er så sliten - jeg vil du skal lukke meg inne, bare litt, her, nå, til det går over, til det blir bedre, jeg trenger en pause.


Wednesday, August 24, 2016

toleransevindu

"jeg har skjønt at vi er fritt vilt," sa en venninne av meg.

august:
jeg skriver ferdig boka. har ingen tro på den lenger, men gjør den ferdig.
jeg har hatt 6 uker denne sommeren med barn, ansvar for barn, jobba med dem, passe på at de har det bra, ta de vanskelige samtalene, barn er så flinke til å ha det bra. noen ganger har jeg sett på dem og tenkt: "noen av dere kommer til å bli voldtatt. jeg håper det går greit med dere etter det. jeg håper dere har gode venner rundt dere som dere kan prate med. trygge voksne som setter seg ned med dere og støtter dere".

for en måned siden møtte jeg terapeuten min, jeg hadde sovet i 3 timer og var fyllesjuk eller fortsatt full, og hun sa to smarte ting.

"neste gang en mann gjør deg usikker... bare hold deg i bakgrunnen og vent til det går over".

"du må lære å være innenfor toleransevinduet ditt. du trenger ikke å bli overaktivert og underaktivert".

og vipps, det var det, ting har vært lettere etter det. jeg har blitt usikker, fascinert, tiltrukket av folk som gjør meg usikker, sånn som jeg alltid blir, og så har jeg bare holdt meg i bakgrunnen, til det går over, og ikke gått tilbake til dem, sånn som jeg pleier å gjøre, ikke stelt meg ved siden av dem og venta på mer dritt, venta på mer usikkerhet.

mitt neste mål, en ide, et ideal for fremtida, et mål jeg skal klare å oppnå:
neste gang det skjer noe kjipt, skal jeg ta meg en varm dusj og komme meg over det.

det holder nå. jeg er ferdig med å holde fast ved opplevelsene mine, nå er jeg ferdig ved å gjøre dem til mine - ferdig, ferdig, ferdig.

Thursday, June 9, 2016

Thursday, June 2, 2016

du, en løvetann

jeg tror det er flere likheter mellom meg og f.eks en løvetann. overflødig, men skapt med et potensiale. uansett hva, kommer jeg til å ønske å vokse til det ikke er mulig å vokse mer. det hender ofte at noen blåser vekk frøene mine, men så vokser jeg dem bare ut igjen. det er så ofte jeg blir tråkka på. jeg prøver å ikke være melankolsk idet jeg helbredes, men tenke at det er voksesmerter.  som regel er jeg lei meg når jeg har det vondt. jeg klarer ikke å være glad når jeg har det vondt. jeg hadde ikke trengt å bli tråkka på. hadde jeg bare fått lov til å være i fred, hadde jeg bare fortsatt å vokse oppover, fremover, større. men når jeg har vokst ut igjen, er det jo som regel med forbedringer. jeg har blitt sterkere. det er litt vanskeligere å skade meg nå. da hender det noen ganger at jeg syns det var fint å bli tråkka på, akkurat hardt nok til at jeg klarte å overleve.


Friday, May 20, 2016

skam: har mint meg på hvorfor det er så viktig at vi er aktivister, feminister - i'm all here for women's safety and økt livskvalitet uten overgrep, drittgutter og drittdrittdritt

Saturday, May 14, 2016

jeg har vært utrolig stressa i det siste. folk har gjort ting som har fått meg til å føle meg verdiløs. det er viktig å innse at mine følelser ikke utgjør det fullstendige virkelighetsbildet.

noen ganger så har jeg lyst til at han skal ta kontakt. han sa han skulle gjøre det. han har ikke gjort det på en uke. her er de tingene jeg vil si:

"jeg har hatt det vondt i det siste. det kan hende at jeg oppfører meg rart. jeg har følt meg verdiløs".

"hvorfor har du ikke tatt kontakt før nå? har det noe med meg å gjøre, fikk du meg bare ikke til å passe inn mellom planene? er jeg ikke verdt tida di? er det andre som er verdt tida di mer enn meg? hvis ja, så tror jeg ikke at vi skal henge sammen. dette funker ikke så bra for meg".

"alt går bra, det er fint å se deg igjen".

alt dette føles like urimelig. jeg håper han ikke tar kontakt. begjæret går uansett over etterhvert.

Saturday, April 23, 2016

idag fant jeg meg selv i å ønske å ha skrevet ned hva det var jeg tenkte, planla og så for meg da jeg slutta på universitet i 2013. da var jeg deprimert. jeg kan ikke tro at jeg ikke hadde en plan. jeg er så glad i planer. hva skulle jeg etter det? hva var det jeg så for meg da? alt det jeg har gjort de siste årene føles så tilfeldige nå. jeg skulle ønske at jeg var flinkere til å skrive en dagbok, en som er dårlig skrevet, med bare lister.

jeg kan skjønne at jeg var så langt nede vinteren 2013 at jeg ikke lagde en femårsplan. men hvorfor gjorde jeg det ikke et år senere når det gikk bedre?

jeg har lagd en nå. kommer jeg til å fullføre den? vil det funke for meg denne gangen? hva har de siste årene å si for meg? har de styrka meg, har de ødelagt meg? kan jeg fortsatt bli hun jeg ville bli da jeg var 12?

hun som leser boka mi sier at jeg har forandra meg. jeg reagerer annerledes på tilbakemeldinger. jeg vet akkurat hva hun snakker om. jeg klarte ikke å si det til henne tidligere idag, men forskjellen på den gangen og nå, var at den gangen hadde jeg så mye usagt. hver gang hun ga meg en kommentar, fikk jeg ikke utrykt takknemligheten over at hun tok seg tida til å gjøre dette, og samtidig si: "men jeg har en plan for dette, jeg er også enig i at den ikke er ferdig, men jeg vet AKKURAT hvordan jeg skal gjøre den ferdig, og det du sier passer ikke helt inn, men først må jeg bare bli FERDIG, så kan vi snakke".

men nå er jeg ferdig. boka er ferdig. og jeg er så jævlig ferdig sjæl.

jeg tissa ut en nyrestein på torsdag, og merka at livet er ganske smertefult. det var litt synd med den nyresteinen, for jeg hadde akkurat begynt å bli venn med den. den fikk meg til å ringe en venn da jeg måtte legges inn på sykehuset. tenk at jeg klarte å ringe en venn! alle sier at de er der for deg, til du ringer dem og de ikke har tid, eller de må finne ut av når de har tid, eller de ikke kan snakke med deg akkurat nå fordi de har andre ting å gjøre. jeg har tydeligvis så sjeldent et problem som får mine venner til å kaste fra seg alt de holder på med og komme og møte meg. følge meg til politiet. følge meg til advokaten. lage mat til meg. betale regningene mine. si til sjefen min at jeg ikke er frisk nok til å jobbe. rydde i kjøleskapet mitt. kutte opp brød og fryse det ned. minne meg på å legge yoghurten tilbake i kjøleskapet.

det er selvfølgelig helt greit at ingen kommer for å gjøre disse tingene for meg. det er forskjellen på å være et barn og voksen, men jeg var ikke flink til å be om disse tingene da jeg var et barn heller.

jeg er ganske ferdig. jeg vil ikke lenger ha tilbakemeldinger. jeg vil ikke ha noen svar. jeg gidder ikke å høre på svarene. jeg vil ikke høre at jeg er sterk. jeg ønsker ikke lenger lete etter anerkjennelse - at jeg er en sånn person det er verdt å være venn med, verdt å stille opp for. jeg er ganske ferdig. jeg kjenner meg ikke igjen i nå-et, jeg er ikke like full av følelser som jeg har pleid å være. det har sikkert noe med at hjernen min snart er ferdig utvikla. jeg er roligere. jeg ser fremtida.

de tingene som har gjort meg glad de siste ukene er:
- mengden av smykker familien min eier
- at jeg har en samling med frimerker fra DDR
- familien min er stor og gigantisk og de kommer ALLTID til å være glad i meg
- at søskenbarna mine har det bra, at meg og tremenningene mine og deres tremenninger innehar nok kunnskap, ferdigheter og erfaring til å kunne bygge vår egen fantastiske by - hvis vi vil
- at mamma er friskere
- at jeg skal studere noe som vil gjøre meg mer selvsikker og til den boss ass selvstendige bitchen jeg trenger å være
- at det lille mennesket jeg elsker som bor i detroit har det trygt og bra
- at jeg har fått meg en kul sommerjobb
- at jeg har fått besøkt O på sykehjemmet og kjøpt dagbladet til han
- at jeg mest sannsynlig, sammen med 3 andre jenter, gjør det vanskeligere for en overgriper til å forgripe seg på andre igjen

på en måte kjennes det ut som om dette var det jeg venta på. at det skulle komme enda en storm, men at jeg ikke lot meg rive av den. jeg har kutta så ufattelig mange bånd de siste ukene, jeg har kunnet smile til mennesker jeg ikke lenger respekterer, ikke lenger ser en fremtid med, uten å være bitter. uten å forvente noe fra dem. jeg innser at jeg har vært så vant til å forvente noe av menneskene rundt meg. solidaritet. at de skal stille opp. at de skal bry seg. men jeg trenger det ikke lenger. jeg tror jeg har det fint med denne nye oppnåelsen. dette er nemlig noe jeg har oppnådd. å bli roligere.

jeg skriver dette fordi jeg vil lese det om noen år. jeg håper det gir mening da.

Tuesday, April 12, 2016

nå er det bare å sprike med bena og vente

ikke dra på fest. du kommer til å bli voldtatt. de aller fleste av vennene dine kommer ikke til å skjønne noen ting, og de som skjønner det har du ikke lyst til å prate med.

steng deg inne. aldri snakk med noen igjen. skaff deg en jobb hvor du får mange arbeidsoppgaver, og hvor ingen spør deg hvordan du har det.

eller:

ta deg en varm dusj. kom deg over det. det har ikke alltid føltes sånn, det trenger ikke være sånn altfor lenge heller. det går over, for det må gå over. ikke si det til noen, for det kommer ingenting godt ut av å ha sagt det til noen. det er ikke farlig lenger. det har allerede gått over. skjerp deg. du bør kunne dette nå. denne runden har du allerede gått. ingen skylder deg noen ting. det er ingenting de kan eller skal gi deg. ta deg enda en varm dusj. kom deg over det. det har ikke alltid vært sånn, det trenger ikke være sånn her så mye lenger heller.

Sunday, April 3, 2016

jeg hadde helt glemt
hvor HESLIG, STYGG OG JÆVLIG

jeg syns den byen her er. hvor jævlig jeg syns hele dette landet er. hvorfor flytta jeg tilbake? jeg venta i 19 år på å kunne stikke herfra, jeg trodde jeg bare kom tilbake for å tjene noen raske penger, men hvordan i all verden kunne jeg ende opp med å bli?

og viktigst av alt, er det noen som husker alle de gode grunnene for å dra? jeg har blitt skikkelig glad i en elv her, og jeg klarer ikke å dra fra henne nå. det tar tid å bygge opp et sånt forhold som det vi har. det er ikke noe jeg bare kan dra fra og finne et annet sted.

fins ingen fred

slik ser begynnelsen på en krig ut. jeg tror foreldrene mine var minst like uforberedte som det jeg er nå, men jeg kommer til å gjøre akkurat det samme som de gjorde. holde ut til det ikke går lenger.

det motsatte av krig er ikke... fred. eller, jeg vet ikke hvordan freden ser ut. jeg tror ikke på den freden som har vært i dette landet som fred, det har vært en slags ferie, en slags dvale, og den kommer ikke til å vare lenge.

jeg leste for noen på et sykehjem som snakket om krigen, hvordan de plutselig ble nødt til å gjemme seg på hellerud. hellerud? ja, nei, det så ikke ut sånn som det ser ut der nå, sa hun.

og vi glemmer det. at drabantbyene i denne byen egentlig var tvangsinnkvartering av fattige mennesker som bodde i ruiner og brakker i skogen etter krigen. groruddalen har ALDRI vært bra. det har aldri vært fred.

hold deg til det du holder på med, en full mann på en pub sa det til meg en dag når jeg snakket om hvor forvirra jeg var over verden, arbeidet mitt i kontekst av verdenssituasjonen. det er ikke et tilfredstillende svar, men deler av menneskets sjelelige og legemske død har vel alltid startet med å lure på hvorfor man lever.

lykke til.

 

Saturday, March 19, 2016

noe hyggelig, til meg selv

det er ikke meninga at alt skal være så trist, sårt og kjipt av alt det jeg skriver.

jeg har det veldig mye hyggelig. mye av livet mitt er faktisk veldig fint. solidarisk. fylt av kjærlighet.

hver tirsdag møter jeg i i torggata som gir meg gratis kaffe. det er fint å se ida smile.

jeg stikker innom den puben i schweigaardsgt hver gang jeg går forbi, bare for å sjekke om e er der, for å kunne sitte og se på han og bare varme meg i tilstedeværelsen hans.

en gang i uka spiser jeg pizza med q. han er det mest normale mennesket jeg kjenner, har jeg skjønt, i hvert fall for meg. dette vennskapet hadde ikke funka hadde det ikke vært for de 3-4 gangene vi har kjefta på hverandre, sagt stygge ting til hverandre, og så kommet tilbake, hver gang - vi skal nok være venner for alltid. han skal kanskje begynne på skole. jeg har lyst til å holde hånda hans gjennom det, og jeg hadde gjort det hvis jeg fikk lov.

i neste uke kommer min aller beste venninne fra fosen tilbake til gamle oslo, hun som ikke orka oslo lenger. hun som sier: "rita, når det er zombieapocalypse må du finne meg, eller noen andre, for du kan ikke klatre - du skal ikke dø".

f kommer tilbake fra sirkusskole. z og jeg skal late som om vi er det gamle ekteparet vi egentlig er (bare for en dag. legeutdanninga dreper folk).

det er sol i oslo nå. snart kan jeg løpe langs elva uten å være redd for å skli. snart kan jeg brukke brennesle. i år skal jeg lage rylliktinktur. med vodka, helst med brandy, men det er ikke sterkt nok. og så lindøya, med blåveisen. jeg vet om et fint sted å sitte der.

skrive ferdig den derre boka. så på tide.

på tirsdag våknet jeg opp i senga, helt nummen - jeg måtte ta meg fri fra jobben i tre dager.

jeg ringer en venn og sier: "du må hjelpe meg. jeg kommer meg ikke opp av senga. livet føles som om serie av voldtekter man bare venter å bli mint på"

og idag, idag har ting roa seg litt ned, selv om jeg gråt igår - det er sikkert bare bra. det er sikkert sunt å gråte over disse tingene her.

uansett. neste uke skal være jævlig hyggelig. det skal bli bra.

Monday, March 14, 2016

om ordet "overgrep"

jeg lurer på hvem som kalte et overgrep for overgrep første gang.

er det noen som bruker det ordet, med stolthet, for at de står opp for seg selv? holder noen ansvarlige for det som skjedde?

"det som skjedde var et overgrep". svar meg, er det noen som klarer å si det om det som egentlig skjedde?

jeg kjenner nesten ingen jenter som ikke har opplevd et såkalt overgrep, men de kaller det jo aldri for det.

heller mer sånn:
"den gangen han maste og jeg ga opp"
"den gangen han gikk litt for langt, jeg prøvde å si fra, men det gikk greit, jeg veit jo hvem han er og jeg tror han skjønner at han gikk for langt".
"da jeg våkna opp og... ja, altså, han gikk jo altfor altfor langt"
"jeg våkna opp dagen etter og følte meg ekkel. han er jo 16 år eldre enn meg. jeg stakk av før han våkna. og så fortsatte han å sende meldinger i flere uker om vi skulle finne på noe, helt til han sikkert gikk lei av alle unnskyldningene mine".

så flinke vi er til å snakke rundt om disse tingene. det er så vanskelig å kalle det for et overgrep. hva betyr det egentlig? hvem fant på det ordet egentlig?

hver eneste gang jeg tar det ordet i bruk kjenner jeg distansen. det er som om jeg prøver å la rettsystemet eie noe som egentlig er i mitt eie. som en slags urettferdig eksamenskarakter, som jeg indignert klager på: "JEG SKAL IKKE HA EN TOER I POLITIKK"-typ. skjønner jo det. dette er ikke mitt å bære. men så bærer jeg det jo. og å bruke dette så veldig tekniske ordet, frarøvet all poesi, , "overgrep" - det er et desperat forsøk på å få overgrepet til å bære seg selv. jeg prøver å puste det ut, la det gå, for hver gang jeg sier dette ordet høyt tenker jeg at jeg slipper det løs, fra meg selv - men det kommer seg rett inn igjen, på innpust. jeg angrer hver gang jeg sier det, med engang. det var ikke det det var. det var noe annet. det var vondt. vanskelig. mest av alt komplisert.

Sunday, March 13, 2016

litt kvalmende

den vakreste kjærlighetshistorien jeg har hørt fikk jeg fortalt av ei russisk venninne i en europeisk hovedstad hvor jeg en gang studerte. hun protesterte på at hun ikke er russisk, men jødisk, jeg skjønner fortsatt ikke de greiene der.

hun hadde bodd i litauen med kjæresten sin. hun hadde epilepsi, en svulst i hjernen og en del psykiske problemer. hun hadde blitt voldtatt av en fremmed mann som liten jente under en familieferie. jeg syns synd på henne. hun var ganske deppa. jeg skjønte hvorfor hun hadde det kjipt. noen ganger tenker jeg at livet mitt hadde vært lettere hvis jeg aldri hadde møtt henne, for jeg kjente meg så altfor godt igjen, og det må være påtått, for det var mye som ikke var likt.

hun var også bulemisk. hun fortalte meg at hun og kjæresten pleide å stikke på sjappa og velge ut ting som de skulle spy ut sammen. det virker så romantisk. det er min favoritthistorie. om dette paret som spyr sammen. står i det. sammen. over doskåla. det er så fryktelig fint. gjorde de det på tur? kan hende det blir litt lite plass over doen hvis man skal være to. så de på hverandre spy? eller holdt det å stå utenfor å høre på? fikk de prestasjonsangst hvis de følte det ikke hørtes voldsomt nok ut? dette er ting jeg gjerne skulle visst mer om.

det minner meg om noe en sveitsisk jente jeg en gang gikk ut med sa: "det er så mange mennesker på denne jorda, det er helt utenkelig at det ikke skal være en annen gal person der ute som matcher din egen galskap". det har vist seg å være helt sant. det har ikke vært noe galskap der ute jeg ikke har vært i stand til å takle. bortsett fra min egen. den kan være litt vanskelig å bære. jeg har lært en øvelse hvor man legger tanker i bokser, men jeg er så fryktelig utålmodig og slike øvelser funker ikke så godt på meg. beklageligvis. derfor skriver jeg. jeg sliter fort ut tastaturene på laptoppene mine, for jeg må jo skrive før jeg rekker å tenke over hva det er jeg prøver å si. for jeg er så utålmodig. det er meg da. jeg tror det bare er midlertidig.

jeg må snakke med en psykolog om dette med å objektifisere forså å analysere seg selv

altså, hadde jeg vært en karakter i en bok hadde jeg tenkt dette om meg selv:

"hun er jo tross alt litt modig. hun prøver jo. finne meninga i det meningsløse. lærer seg ting på trass. blir glad i trærne. på trass. det må da være verdt noe".


Sunday, March 6, 2016

jeg kan ikke bli passet på lenger.

"det går bra nå," sier felix. "det er ferdig. han kommer ikke tilbake," sier han.
"hva mener du?"
"nei, vi vet hva som skjedde. jeg snakka med ly".
"det hadde du ingen rett til å gjøre."
"men det er over nå"
"det er det ikke du som bestemmer"
"men han kommer ikke igjen. du kan bli her, du er trygg her".

hvis noen hadde sagt det her til meg hadde jeg begynt å grine så mye, jeg hadde løpt ut og falt og slått meg, løpt helt til det ikke gikk an å løpe mer, til jeg hadde blitt sliten - så hadde jeg dratt hjem og latt som om det skulle gå bra likevel, at han ikke kommer tilbake, at det er hyggelig at mamma endelig skjønte greia, at hun liksom blir bedre eller noe sånt, jeg burde satt pris på felix eller noe sånt som hørte om det ekle og som tok grep, men egentlig - egentlig ville jeg bare vært bitter, vært irritert, hatt angst, blitt slem - jeg har ikke bedt om noe av dette, verken begynnelsen eller slutten.

Monday, February 15, 2016

mangler sammenheng

bestemt meg. for å bli. religiøs. 

det føles som et.
ansvarsfraskrivende. valg.
og skulle. se på dette, livet, som en test.
som om det. 
handler om meg.
hvordan klarer det det. de religiøse. å være så himla selvsentrerte. 

leser tove jansson. 
dette. gir ikke. mening. 

men. jeg leser om haien. i norske fjorder. den lever i 200 år.

litt. perspektiv. noe perspektiv.

det er vondt. å være til. 
det er vondt. bare vondt. å være menneske på denne jorda. jeg tror. fortsatt. på saraswati. jeg veit. at hun er der, jeg ser henne når jeg danser. jeg tror. på freya, jeg ser henne idet jeg nådeløst tar på meg et nytt klesplagg, som om jeg fortjener det hele, hele livet mitt er stjålet fra dummere mennesker, (ånds)dverger. jeg tror. på hufsa, jeg ser henne i skogen, i trærne, det gjør at jeg gråter. 

det er noen ganger jeg tenker at jeg er for svak for livet.
som om dette handler om meg. som om dette er mitt valg.

Saturday, January 23, 2016

Tuesday, December 1, 2015

det blir ikke bedre

to ting:


1) du kommer til å være ulykkelig.

2) jeg gikk, jogga og spurta langs alnaelva en lørdagsmorgen. sto på brua og så på blokka, den jeg vokste opp i. snart så vannet, en fossende elv, og så mitt snitt i å lete etter befrielsen i mitt eget dødsønske.

og så så jeg tretoppene. det er det vakreste i verden, det mest heldige synet menneskevesenet meg noen sinne kunne fått. så fulgte jeg det ene treet ned langs stubben, plutselig blir mosen så tydelig, treet er dekket av mose, hele skogen er dekket i mose og det er nå jeg begynner å grine - denne skogen spises opp av mosen.

dette livet er så overvelmende, bare overvelmende, jeg burde ha dævva i tsuamien, men det gjorde jeg ikke, hadde aldri vært født hvis det hadde vært fred på jord. jeg er bare enda en forbanna sjel som går langs elva og griner av trærne og av mosen som spiser den opp.






bestevennen min forteller meg at han finner løsninga i religionen. jeg spør ham hvordan himmelen ser ut, han sier at alle spiser sjokolade der og jeg syns det høres ut som et jævla helvete, det likte han ikke å høre. han mener nå at livet er en test, han studerer medisin, og jeg syns det også høres ut som et helvete, sju års utdanning for å spise sjokolade i himmelen? det gir enda mindre mening.

jeg sier jeg er redd. vi kollapser. den elva i brasil. vi kollapser, sier jeg. han ber meg holde kjeft, fokusere, får ikke si sånne dumme ting. han sier han ikke har angst fordi han er realist. "du kanke bare ødelegge fjell på denne måten, vi mennesker har ødelagt jorda i tusen år og den holder i tusen år til."

og jeg tenker på sjokoladen han skal spise i himmelen, jeg er helt sikker på at han kommer seg akkurat dit han vil, men jeg, jeg har bare disse trærne, denne utsikten og jeg skjønner ikke hva vitsen er uten akkurat dette, jeg bare fatter det ikke.

Friday, November 27, 2015

er hun lei seg?

prøver å skrive om en som suger en fyr for første gang i skogen, imens hun tenker på den gangen venninna ble dytta ned i bakken og han ene sa: "alt du trenger en stor nok kuk og hun ikke gjorde en dritt for å stoppe det.

de snakket ikke sammen etter det, bestevenninnen hatet henne etter dette, for at hun så henne bli nedverdiga i bakken på den måten og ikke gjorde noen ting. sa ingenting. hun fikk aldri sagt unnskyld, hun vet ikke om hun hadde klart å si unnskyld for det heller.

alt dette tenker hun på imens hun suger fetteren hennes i skogen mange måneder senere. på henne, på gutta som sa alt hun trengte var en stor nok kuk og lurer på om kuken hun har i munnen nå er stor nok, om det spiller en rolle i det hele tatt.

og så drar hun hjem, alene, jeg lurer på om hun skal grine eller ikke. hva tenker hun på når hun går hjem? er hun lei seg? jeg vet ikke. veit du?

Thursday, November 19, 2015

til formødrene

hadde jeg kunnet reise tilbake i tid, ville jeg fortalt dem at de ikke kan forske, de kan ikke gi oss muligheter, for "idag,"

ville jeg sagt "har vi gratis utdanning noen steder, og noe som heter internett som gjør at så mange mennesker får kunnskap, bare ved hjelp av et tastetrykk," ville jeg sagt, "men vi klarer ikke bruke det".

og de ville sagt: "men det høres helt merkelig ut. det kan jo ikke være ille når flere har muligheten til å utdanne seg, og delta i utviklingen og være opplyste, det høres bare bra ut"

og jeg ville sagt: "vær så snill, disse maskinene, det vil få en så stor makt og vi vet ikke hvordan vi skal bruke dem riktig, et sted begynner det å gå galt og feil mennesker vil besitte maskinene og bruke dem mot andre,"

og de ville sagt: "nei, det er meningen at det skal bli lettere å leve, vi må fortsette å utvikle oss,"

og jeg ville sagt: "vær så snill, dere må bygge hus, plante trær, jakte etter behov og synge med hverandre, for hverandre, skrive dikt og lese dem høyt eller risse den inn i stein eller sand, lage klær som kan bli brukt i generasjoner"

"de titter inn i livene våre, de vet alt om oss og sier det er til vårt eget beste"
"men..."
"og vi har en lovbok, vi har forskjellige lover i verden, og de regulerer oss alle, sier hva som er greit og ikke greit, noen ganger blir vi drept for å ha bestemt over kroppene våre"
"hæ? hva snakker du om?"


og jeg vil trygle og trygle og be, og trygle, og gråte og si at jeg ikke orker, jeg er redd. internettet har gitt meg muligheten til å se døende mennesker, det er mennesker bak maskinene som ødelegger oss, og vi vil ikke ta makte ansvaret dette krever, det ansvaret dere tok så selvsagt, dere som jobbet for å gjøre opplysninga tilgjengelig, bredere, større, dere vet ikke hva vi kommer til å gjøre med kunnskapen deres: bore etter olje, ødelegge blomstene og havet og drepe hverandre for billigere klær et sted i asia, sånn at jeg her oppe i nord kan være glad - nå har jeg strømper i alle farger enn jeg noen sinne har begjært, flere enn jeg noen sinne har ønsket meg, det går hull i dem etter en uke.

                                        Marie Skłodowska Curie.

Tuesday, November 10, 2015

jeg griner og griner og griner, det blir aldri bra, det blir aldri bra nok, dette kjennes ikke godt og ikke engang tanken på mamma gjør meg trygg lenger

Sunday, November 8, 2015

et tips






å tro at du aldri er bra nok driver deg jo også rundt


Sunday, November 1, 2015

bærer av bein I


Her, hvor vannet raver i bølger. Jeg bor like ved. Små bølger som dyttes opp mot vannet og renner tilbake igjen, det kaster seg mot seg selv, hele tida er det store bølger som drar seg oppover og kaster seg mot seg selv, tilbake til seg selv, hvorfor skal det vende tilbake slik. Søsteren min har bedt meg om å ikke være redd. Det finnes måter å oppføre seg på som gjør at havet er mindre farlig. Jeg vet hun skal passe på meg, hun har sagt at hun skal passe på meg, men de gangene hun løper mot vannet for å plukke oppe noe ved strandkanten blir jeg stående stille der hvor hun slapp meg, hvor hun løp fra meg, jeg lukker øynene for havet.

Ingen av oss kan svømme. Kanskje ikke sånne som oss skal lære seg vannet å kjenne. Naboen vår, han er fisker, han har en båt. Han går ut på vannet hele tida, i en liten jolle ut på det store vannet, og han har aldri dukket under vannet en tur. En gang fortalte jeg ham at jeg var redd. Det er så uregjerlig, dette havet, og han sa jeg måtte roe meg ned, det er måter å oppføre seg på som gjør at havet er mindre farlig. Han sa båten hans aldri har veltet. At det finnes tider på døgnet hvor det er bedre å være på havet, at fikserne har inngått avtaler med havet som gjør at man kan fiske trygt.